Evnerike underytere

Evnerike underytere

-”Han er jo egentlig flink”

-”Jeg forstår ikke hvorfor hun ikke viser det hun kan”

-”Han har jo gode evner, det har vi jo sett”

-”Hun sitter jo bare der og ser ut vinduet, selv om hun kan fikse dette på 5 minutter”

 

Hørt dette før?

Av Cecilie U. Helle

Om du jobber i skole eller på en arbeidsplass med tilknytning til skole har du helt sikkert hørt noe lignende. Oppgitte lærere som klør seg i hodet og snakker om elever som ikke presterer på tross av at de etter lærers vurdering har mye å fare med.

 

Kanskje du har egne erfaringer, eleven som ”våkner” en gang hvert jubelår, leverer arbeid som får deg til å gape, og ”skrur av” igjen etterpå. Eller som forelder på konferansetimen. Lærer sitter foran deg og sier at ”Han er jo en oppvakt gutt, så det er jo ikke hodet det står på”. Og du vet at det stemmer. Du vet at han kan, men du også ser at han ikke presterer så godt som han kan. Barnet er en underyter.

 

Nå finnes det mange som underyter eller underpresterer i ulike sammenhenger, både på skole og ellers, så hvordan vite at man har med et evnerikt barn å gjøre? Det er ikke lett å finne ut av. Mange evnerike opplever å aldri bli identifisert som evnerike fordi de ikke presterer i henhold til evner. Derfor er det viktig at skoler og alle instanser som er inne i norsk skole på ulikt vis vet hva som ligger i det å være evnerik, å underprestere, og sammenhengen mellom disse.

 

Så hva er underprestering/underyting?

Underprestering vil kort og enkelt sagt si at man av ulike årsaker ikke klarer ting så godt som man kunne ha klart dem. Den amerikanske barnepsykologen Sylvia Rimm kaller underprestering et syndrom, de som underpresterer ikke har lært å prestere, altså, de har lært seg til å underprestere. På et eller annet punkt i skolegangen forsvinner entusiasmen for det å lære (Rimm 1995).

Noen karakteristika går igjen på de evnerike underyterne. De er gjerne uorganiserte og rotete, glemmer lekser, bøker, mister oppgaver, dagdrømmer, forstyrrer medelever, drodler og fikler i stedet for å jobbe. Veldig ofte har de en forsvarsstrategi på dette som går i at skolen er kjedelig, det de driver med er irrelevant, dårlige karakterer skyldes dårlige lærere, og at det er andre (foreldre, lærere, omgivelser) som presser dem for mye (Rimm 2006).

 

Evnerike underytere konstruerer noen egne tolkninger av det ytre presset alle opplever.

Det å skulle være ”smartest” blir i deres hode til å skulle svare først, være utålelige bedrevitere som ser ned på medelever, fikse ting ”kjapt og greit”, eller aldri komme i gang med en oppgave fordi de ikke kan bestemme seg for det perfekte tema.

Evnerike føler gjerne at de er annerledes, og roter seg vekk med oppgavene sine fordi det skal være så spesielt, de vil være den som skiller seg mest ut. Det kan gå ut over kreativitet i for eksempel skriveoppgaver.

 

Det er fort gjort å tenke at dette presset kommer fra ambisiøse foreldre eller omgivelsene ellers, men for evnerike er det ofte barna som legger dette presset på seg selv. De vet at de kan prestere svært godt, og når de ikke kommer i gang med en oppgave, vet de ikke hva de skal gjøre. Det er ikke lett å fjerne presset, det henger jo også ofte sammen med motivasjon. Problemet for de evnerike er at de blir stresset når de har høye forventninger til seg selv, men ikke har lært hva man skal gjøre for å oppnå de målene man ønsker seg.

 

Bakom de dårlige studievanene, det uorganiserte rotet og alle unnskyldningene ligger det ofte en følelse av manglende kontroll, manglende self-efficacy, manglende forståelse av hva det vil si å jobbe for noe, en elevvurdering av gitte oppgaver som irrelevante (oppgavene er egentlig uinteressante, truende, vanskelige) samt skjulte, men svært konkurranseorienterte følelser.

 

Det finnes altså ikke en enkelt årsak til underyting, det henger sammen med både omgivelser og individuelle faktorer, men generelt sett kan man si at underyting ofte bunner i manglende motivasjon. Årsaken til den manglende motivasjonen kan være høyst variabel. Rimm (1995) sier at disse barna ikke har fått bygget opp nødvendig selvtillit gjennom mestring av skolearbeidet, fordi det etter barnas mening er enkle oppgaver som alle kan få til. Det er fra reelt oppnådde mål en utvikler et sterkt selvbilde. Underpresterende elever har et sterkt konkurranseinstinkt, og i et samfunn som vårt, der det er mye konkurranse, krasjer deres oppfatninger med samfunnets om hva som er oppnåelige mål. De har aldri lært å takle nederlag, og da kan man ikke få til mye i vårt konkurransepregede samfunn. De må ”learn to win graciously and lose courageously”. (Rimm 1995:8) Så lenge de unngår konkurranse med mindre de kan vinne mister de viktige ferdigheter, de føler seg mindre og mindre kapable, frykten for å mislykkes øker, og deres ”self-efficacy” minsker (Rimm1995).

 

Franz J Mönks og Irene H. Ypenburg skriver i sin bok ”Begavede Barn” at ”høyt begavede underytere har en følelse av å være kontrollert utenfra, av å være påtvunget en bestemt adferd” (Mönks 2008:69). Denne konklusjonen ble basert på en sammenligning mellom evnerike elever som presterte i henhold til evner, og svært evnerike underytere. Det var flere påfallende adferdskjennetegn hos underyterne, bla. dårlig konsentrasjon, dårlig skolemotivasjon, negativ skolefaglig selvoppfatning og eksamensangst, for å nevne noen få. Det påpekes videre at disse ofte ikke skiller seg ut før på ungdomsskolen, og at det da er vanskelig å korrigere innstilling, oppførsel og ikke minst motivasjon. Derfor er det viktig at evnerikhet identifiseres så tidlig som mulig i grunnskolen for å vekke og stimulere lærevillighet.

 

Evnerike elever, som alle andre elever, lærer best når de får utfordringer tilpasset sitt nivå. Å begynne undervisningen der elevene er, i den proksimale utviklingssonen, er alltid et godt utgangspunkt. Det essensielle er at elevene skal oppleve mestring og utvikling.

 

Referanser:

Mönks, F. J. & Ypenburg, I.H. 2008. Begavede barn. En veiledning for foreldre og pedagoger. Oslo: abstrakt forlag

Rimm, Sylvia (2006). When gifted students underachieve. Texas: Prufrock Press

Rimm, Sylvia. (1995) Why bright kids get poor grades. New York: Three Rivers Press

Skogen, K. og Idsøe, E.(2011) Våre evnerike barn. En utfordring for skolen. Kristiansand: Høyskoleforlaget.