Hvordan du får tak i WISC-skårene og hva de viser

Hvordan du får tak i WISC-skårene og hva de viser?

Intelligens er et begrep. IQ er et mål på dette begrepet. Det er intelligens som blir målt, mens målet som brukes, heter IQ. IQ-skåren viser avstanden fra gjennomsnittlig skår.

Av Rolf Marvin Bøe Lindgren

WISC består av et batteri på ti tester og fem supplerende tester. De fem supplerende trengs normalt bare å gis dersom omstendigheter ved testsituasjonen gjør at noen av de grunnleggende ti bør revurderes.

 

Deltestene gir en IQ-profil. Normalt skal alle delskårene være omtrent de samme. På grunn av skjevheter i barns utvikling, måleunøyaktighet, forskjeller i interesser, forskjeller i stimulering, etc., vil det normalt være en spredning i skårene. Spredningen kan være tilfeldig eller den kan ha en årsak. Er spredningen stor, bør den undersøkes, men den bør testes mot supplerende opplysninger.

 

WISC baserer seg på den såkalte CHC-teorien (Cattell-Horn-Carrol) om sammensetning og utvikling av intelligens. For mange formål sier den endelige skåren, IQ, noe om hvor intelligent barnet er. Men vi er ofte ikke interessert i å vite hvor intelligent barnet er. Vanligvis er vi interessert i å vite hvor barnet står utviklingsmessig. Da er profilen langt mer interessant enn IQ-skåren.

 

WISC gir fire skårer

  • Verbal forståelsesindeks (VFI)
  • Persepsuell resonneringsindeks (PRI)
  • Arbeidsminneindeks (AMI)
  • Prosesseringshastighetsindeks (PHI)

 

som tilsammen gir:

  • Fullskala-IQ (FSIQ)
  • General Ability Index (GAI)

VFI sier noe om språklig utvikling og modning. VFI er et mål på ordforråd og språklig resonneringsevne. Rasjonalet bak å måle dette er at det er sammenheng mellom intelligens og evne til å lære og å bruke språket. Skåren blir sammelignet med ei normgruppe, slik at de oppgavene er gitt, er grundig utprøvet for ikke å favorisere eller disfavorisere barn – det som blir målt er almenkunnskap.

 

PRI sier noe om mer direkte om evne til å resonnere, basert på visuell informasjon. Disse testene er i prinsippet mer kulturfrie, og sier mer om hvor flink du er til å bruke hjernen enn hva du har lært deg å bruke den til.

 

AMI sier noe om evne til å ha mange ting i hodet samtidig. Stort sett skal det være slik at jo mer du kan prossere på en gang, desto mer effektvit kan du bruke hjernen.

 

PHI sier noe om evne til å tenke raskt og riktig.

 

Begavede barn skårer høyt på VFI og/eller PRI. Oftere ikke så raskt på AMI og PHI. AMI og PHI korrelerer ikke så godt med IQ som VFI og PRI gjør. Sannsynligheten for en høy skår der er rett og slett lavere (dette kalles regresjon mot gjennomsnittet) fordi en skår nærme gjennomsnittet er mer sannsynlig enn en skår som er langt fra gjennomsnittet.

 

I og med at det alltid er fare for målefeil – og i og med at normeringsgrunnlaget til WISC er lavt – er WISC usikker når IQ er høy. Derfor skal man være varsom med å si noe sikkert dersom det er stor forskjell i skårer. Men tommelfingerregelen er denne:

 

Betydelig høyere VFI enn PRI – ungen vil lett tas for å være smart, har vært veldig flink til å lære seg ting og har utnytter ressursene sine godt. Gjerne ressurssterke foreldre.

 

Betydelig høyere PRI enn VFI – ungen kan lett undervurderes, flink og rask i oppfattelsen, muligens understimulert (og det kan skyldes alt fra at ungen ikke har vært helt sett av skole og foreldre til alminnelig normal bedagelighet).

 

De to skårene som på en måte er avgjørende, er GAI – som er den klassiske IQ-skåren, og FSIQ hvor prosesseringshastighet og arbeidsminne er med i bereninga. De lærde strides om hvilket mål som er det beste målet på IQ. Men spørsmålet er jo – hvorfor måler man IQ? Hvis man ønsker å måle sannsynlighet for suksess i livet og generell evne til å bruke hjernen, vil FSIQ være det beste målet. GAI sier mer om barnets rene intellektuelle kapasitet.. For begavede barn er det så å si alltid en forskjell, og forskjellen kan like ofte være målefeil/regresjon mot gjennomsnittet som noe annet. Man skal ikke trekke konklusjoner på bakgrunn av WISC uten å se det i sammenheng med hvordan ungen faktisk oppfører seg. Forskjeller kan skyldes mye rart, de må ses på som en hypotese.

 

Hvis barnet er høybegavet, bør GAI være over ca. 120. FSIQ kan være lavere. GAI over 130 er helt sikkert høybegavet. Er forskjellen mellom GAI og FSIQ stor, bør man vurdere utredning – ikke fordi det er sannsynlig at noe er problematisk, men for å utelukke det.